A-magasinet til Aftenposten førre helga har ein artikkel omkring forskarstriden om alderen og opphavet til den norske fjellheimen – «Fjellkrangelen». Den rådande forståinga om utviklinga til dei norske fjella, som framstilt mellom anna i verket «Landet blir til» og som bygger på ein hundreårig forskningstradisjon, er at den kaledonske fjellhevinga i devon, vel 400 millionar år sidan, då noverande Nord-Amerika og Europa støytte saman, som ga ei fjellkjede like høg og dramatisk som Himalaya i dag, i det store og heile vart nederodert til flatt landskap, som delvis har vore under havnivå. I paleocen, for ca 65 millionar år sidan, opna Norskehavet seg, og den aktive mantelen førde til at landet (den paleiske flata) heva seg, mest i vest. Det er denne løfta plata med som er utgangspunktet for dei fjella vi har i dag, og som er utforma særleg av istidene dei siste 2.7 millionar år. Mekanismene rundt løftinga av landplata er ikkje fullt ut forstått, og dei siste åra er det etablert ein konkurrerande teori som i hovudsak seier at dei norske fjella er restane av den kaledonske fjellkjeda, og at den einaste løftinga som har vore er isostatisk, det vil seie at den er eit resultat av at fjellmassene vert mindre og lettare ettersom erosjonen skrid fram. I fylgje den rådande modellen er dei paleiske flatene – høgfjellsplatåa – framkome ved forvitring og erosjon ved havnivå før løftinga fann stad, medan den alternative modellen baserer seg på at dei i hovudsak er utforma ved glasial erosjon under istidene. Mekanismen vert beskreven som «buzzsaw» – at breane verkar som ei liggande sirkelsag som kappar ned toppane over glasiasjonsnivået.
Det er altså ikkje berre spørsmålet om alderen til fjella og dei paleiske flatene som skil desse teoriane, det er fundamentalt forskjellige modellar for landskapsutvikling som kolliderar, og som vanskeleg kan foreinast. Slik sett er det ikkje rart debatten er høglytt og intens i den grad at den hamnar i A-magasinet. I røynda er dette eit godt eksempel på korleis forskning fungerar – ny teoriar vert lagt fram og intenst diskutert inntil ein vinn fram, eller det opnar seg ein tredje veg. I dette tilfellet trengs det også kompetanse på mange fagfelt for å kaste lys over problemet – strukturgeologi, geofysikk, geodynamikk, tektonikk, sedimentologi, klimatologi, geomorfologi, glasiologi med meir.
Kven vil vinne fram her? Vert det eit paradigmeskifte i synet på Norges geologi, eller vil dei etablere modellane stå prøven og framleis vere grunnlaget for vidareutvikling av forståinga av den skandinaviske fjellheimen? Det vil verte avgjort på den viktigaste arenaen for vitskapleg diskusjon – dei fagfellevurderte tidsskrifta. Det kan vere verdt å minne om at ikkje alle nye teoriar vinn fram.
Eg let meg trollbinde av kor mykje informasjon om jordas utviklingshistorie det er mogeleg å lede ut av det augneblikksbiletet landskapet av i dag er. Og denne utviklingshistoria er ikkje berre eit akademisk spørsmål om kor gamle fjella er, men gjev oss også informasjon om kvar vi finn olje og mineralressursar, og – på den meir filosofiske sida – innsikt i at verda alltid er i endring.
Nokre sentrale nyare arbeid i denne samanhengen:
Den «tradisjonelle» modellen:
Gabrielsen, Roy Helge; Faleide, Jan Inge; Pascal, Christophe; Braathen, Alvar; Nystuen, Johan Petter; Etzelmuller, Bernd; O’Donell, Sejal (2010). Latest Caledonian to Present tectonomorphological development of southern Norway. Marine and Petroleum Geology, 27(3), 709-723.
Lidmar-Bergstrom, K.; Bonow, J.M.; Japsen, P. (2013) Stratigraphic Landscape Analysis and geomorphological paradigms: Scandinavia as an example of Phanerozoic uplift and subsidence. Global and Planetary Change 100, 153-171.
Osmundsen P.T.; Redfield, T.F. (2011) Crustal taper and topography at passive continental margins. Terra Nova, 00, 1-13.
Alternativ modell:
Nielsen, SB, Gallagher, K, Leighton, C, Balling, N, Svenningsen, L, Jacobsen, BH, Thomsen, E, Nielsen, OB, Heilmann-Clausen, C, Egholm, DL, Summerfield, M, Clausen, OR, Piotrowski, JA, Thorsen, MR, Huuse, M, Abrahamsen, N, King, C., Lykke-Andersen, H., (2009) The evolution of western Scandinavian topography: A review of Neogene uplift versus the ICE (isostasy-climate-erosion) hypothesis. Journal of Geodynamics, vol 47(2-3), 72-95.
Steer, P., Huismans, R.S., Valla, P.G., Gac, S., and Herman, F., (2012) Bimodal Plio–Quaternary glacial erosion of fjords and low-relief surfaces in Scandinavia, Nature Geoscience 5, 635–639.
Biletet: Jotunheimen sett over paleisk flate. (Fillefjell, Nils Roar Sælthun)
Professor Jon Ove Methlie Hagen,Institutt for geofag ved UiO, fekk fredag 10.10.2014, på Fridtjof Nansens fødedag, tildelt Nansenbelønninga, eller Framkomiteens Belønning for Polarforskning som det formelt heiter.
I statbudsjettet for 2012 var det lagt inn to nye senter for petroleumsforskning, eit forsknings- og kompetansesenter for petroleumsvirksomhet i nordområdene og Arktis og eit for auka utvinning. Ei viktig føring for det fyrste var at det skulle lokaliserast i nord. Begge sentra er utlyst og vil verte administrert av Forskningsrådet. Søknadsfristen for det arktiske senteret var i februar. Det var to konsortium som søkte, eit leia av Universitetet i Tromsø, og eit av Høgskulen i Narvik. Institutt for geofag deltok i Tromsø-konsortiet – Jan Inge Faleide gjorde ein stor innsats i søknadsarbeidet og er leiar av arbeidspakke 1 – Basin analysis. Utfallet vart offentleggjort med pressekonferanse i dag; Tromsøinitiativet, «ARCEx – Research Centre for Arctic Petroleum Exploration» vann fram. Vi gratulerer UiT og senterleiar Karin Andreassen ved Institutt for Geologi – og Jan Inge!
Nils Roar 